En vintermorgen i Bymarka

Av Erik Dahl

Lørdag formiddag – helt i begynnelsen av januar. Det har kommet store snømengder i løpet av natten. Jeg har brukt et par timer på å skuffe parkeringsplassen utenfor huset vårt i Trondheim. Men så er det altså gjort. Man kan legge skiene på taket av bilen og kjøre opp i Marka.

Fremdeles er det tidlig. Jeg ankommer som nummer to på parkeringsplassen, og legger i vei innover i skogen – på splitter nye ski. Det knirker litt, og ikke alt stemmer med en gang med det nye utstyret. Men dette er en så vakker dag at man fort glemmer slike problemer.

Den første etappen er det en slags lett tåke. Men så kommer jeg opp mot toppen, og da bryter sola frem. Siden er den min ledsager på resten av turen. Det blir rett og slett skyfritt – en tindrende blå himmel.

Mannskapene fra Trondheim bydrift har vært tidlig ute denne dagen og kjørt opp løyper. Men den ruten jeg ofte tar, rundt Litlheia i Bymarka, er det altså ikke brøytet. Anslagsvis er det
30 cm nysnø, kanskje mer. Etter litt nøling bestemmer jeg meg. Jeg vil brøyte de to-tre kilometrene rundt Heia. Man får ta det som trening! Kanskje vil det bidra til å fjerne litt fett fra jula.

Nå er det jeg virkelig kommer inn i eventyret. Kritthvit snø – i store mengder. Furutrærne henger tungt, men det er en egen levende stemning, for sola lyser opp mellom trærne. Forrevne trær og røtter som stikker opp, gjør det lett å drømme seg bort – som i en slags fantasiverden. Jeg sliter meg oppover. Det er ikke lett å gå i motbakke i 30-40 cm nysnø. Noen steder må jeg stoppe for å ta igjen pusten. Men selv om det er et slit, føler jeg meg mer levende enn på lenge. Det er ikke noe problem at jeg er alene. Hele naturen er jo her, rett ved siden av meg.

Etter atskillig slit er jeg kommet til det punktet sør for Litlheia der stien snur mot nord. Det er ganske bratt her. Jeg stopper litt for å se på utsikten, og ser meg kanskje ikke så godt for i det jeg tar fatt på veien videre. Plutselig høres et kraftig brak. Jeg blir nesten slått overende. Et øyeblikk føles det som et ras fra fjellsiden eller noe sånt. Men så ser jeg det. Foran meg flakser en svær, svart orrfugl. Den har ligget under snøen, like ved løypa, som altså ikke var noen løype før jeg kom. Med hese skrik og skjeve vingeslag forsvinner den nedover gjennom skogen.

Det er tid for å drømme, men mest er det altså et skikkelig slit å ta seg frem her. Jeg angrer på at jeg ikke har tatt med kameraet mitt. Men så kommer jeg på det: jeg har jo et kamera i mobilen! Noen bilder blir tatt. Du ser dem på denne siden.

Femti meter før jeg har nådd frem til en oppkjørt løype, blir jeg tatt igjen av en annen skiløper. Han er også avbildet. Jeg vet ikke hva han heter. Vi veksler noen ord, før han overtar brøytingen det siste stykket. Vi har ikke truffet hverandre verken før eller siden.